Dette bachelorprosjektet resulterte i et kommersielt produkt som kan gi svaret på forskningsspørsmålet, sett i subjektets perspektiv. Jeg har skapt en lysestake som beveger seg mens den brenner, fra bunn til topp. Bevegselsen drives av telysets vektendring, som er så langsom at objektet gjør tiden håndgripelig, uten visere. Produktet består av resirkulert avkapp fra benkeplater i Larvikitt, og lakkert stål.

En undring over hvor stearin forsvinner, fikk meg til å eksperimentere med vektendring av lys. For å undersøke behovet og mulighetene rundt en bevegende lysestake, dannet jeg en undersøkelse. Markedsanalysen som tok for seg interiørmarkedets prognoser, dets konkurrenter og målgruppe, støttet resultatene. Jeg forstod at menneskets opplevelse av levende lys måtte utfordres fysisk, så jeg satte i gang arbeidet med å lage funksjonsmodeller, ved å bruke kreative metoder. En kvalitativ undersøkelse ble holdt for mennesker utenfor målgruppen, for å samle inn kritisk tilbakemelding fra elitebrukere. Denne samlede analysen gav meg objektive kriterier til å bruke i kravspesifikasjonen, og subjektive assosiasjoner, til å utforske form gjennom budskap. Et designantropologisk dybdeintervju ble holdt med en prest, der verdien og symbolikken av å tenne lys sto frem som banebrytende innsikt. Reisen fra en forsknings-basert og innovativ funksjon, fortsatte i en drøftning av tid, balanse, tradisjon, og sosiokulturelle verdier. For at produktet skulle ha livets rett, gjorde jeg rede for materiell og estetisk bærekraft i produktet. Fargevalg, utprøving av formale, estetiske og funksjonelle virkemidler, samt sikkerhet i henhold til lovverket, gav fullstendige kriterier som gjenspeilet seg i prototypingen. Teoretiske designvirkemidler ble brukt for skape et visuelt, balansert og proporsjonalt uttrykk, der ingenting var tilfeldig. Etter endt resultat, begynte arbeidet med kartlegging av det kommersielle potensialet, som å beregne produksjonskostnader, prising av produktet, og vurdere emballasje. Merkevarebygging var et verktøy som ble brukt for definere hva produktet skulle bety for subjektet, og hvilke assosiasjoner og forhold som ville skapes imellom. Som en avslutning på oppgaven, fikk jeg presentere lysestaken i en kontekst jeg aldri ville forventet, i en begravelse. Summen av alle metoder, resonnement, og utvikling endte med et produkt som alle kan forbinde med noe, fordi handlingen å tenne lys er individuell, men universell. DAWN er en utfordrende lysestake som kan gi mennesker en ny forståelse av tid, balanse, og kontakt med egne følelser.